– Det siste jeg ville bli var prest, humrer Bjarte. Drømmen var å bli skuespiller. Eller kanskje jurist. Men oppveksten har nok påvirket meg – og ikke minst gitt meg trosgrunnlaget, legger han til. Han har tross alt vokst opp på en prestegård på Sørlandet.
Hans far tok teologisk embetseksamen på 30-tallet og var tidlig opptatt av jødenes kår. I 1939 dro han med sin kone til Frankrike der han var prest for jødiske flyktninger. Det var med nød og neppe de rakk tilbake før verdenskrigen brøt ut. Gjennom krigsårene var han sekretær for Israelsmisjonen. Senere – da krigen var over – ble han prest for mennesker som var dømt for landsforræderi.
– Han opplevde mye anger, forteller Bjarte. Vi lærte nok mye om forsoning og tilgivelse gjennom arbeidet hans. Det gjorde et sterkt inntrykk på oss barn.
Russetid i Øystese
Han har gode minner fra prestegården i den lille bygden Bjelland på Sørlandet. Der vokste han opp med tre brødre og godt søskensamhold. Men de to eldste flyttet tidlig hjemmefra for å gå på skole, og det var ikke mange jevnaldrende i den lille bygden. Gleden var derfor stor da faren fikk prestestilling i Kvam i Hardanger. Og unge Holme med sitt sørlandske tonefall begynte etter hvert på Øystese gymnas.
Her fikk han venner for livet. Minnene fra russetiden står sterkt – ikke minst fordi han i juni i år deltok i feiringen av 50-årsjubileet for Øystese-russen. Her møtte han gamle venner og fellesskapet fra gymnastiden var tilbake med det samme.
– Jeg var med i kristenrussen, og vi hadde et sjeldent flott samhold med alle som var russ i Øystese det året, forteller han.
Som konferansier i Øystese gymnas sitt aller første russeshow fikk han utløp for skuespillertalentet sitt.
– Vi spilte for fem fulle hus, mimrer han. Russen stilte også opp i Kirkens Nødhjelps Biafra – banker på - aksjon og samlet inn godt over 20000 kroner til det sulterammede Biafra. Det var mye penger den gangen!
På samme gymnas gikk også hans store kjærlighet Liv, men det skulle gå noen år før de fant sammen. Hun dro til Stord for å ta lærerutdanning, mens Bjarte dro til Bergen for å ta forberedende fag. Han hadde bestemt seg: det var teolog han ville bli. Veien gikk videre til Oslo og studier på UiO. Og endelig fridde han til sin Liv og fikk ja. De giftet seg i Øystese kirke i 1975. Hans første prestetjeneste var som vernepliktig feltprest på Lahaugmoen.
Årene i Fyllingsdalen
Det unge paret hadde planer om å flytte tilbake til landsbygden der de følte seg hjemme, men slik skulle det ikke gå.
– Den gang som i dag var det prestemangel i Norge, forteller Bjarte. Han ble tipset om prestestilling i Fyllingsdalen, men takket nei.
– En dag fikk jeg brev fra journalist Rolf Tofte som var engasjert i Fyllingsdalen menighet. Han spurte meg pent om jeg ville søke. Stillingen hadde vært utlyst tre ganger uten resultat. Så søkte jeg likevel og fikk stillingen som kapellan. Senere ble det residerende kapellanstilling
og soknepreststilling – også det i Fyllingsdalen. Og en travel hverdag som trebarnspappa.
Fyllingsdalen var en ny bydel i sterk vekst, erindrer Bjarte. Så stor var veksten at soknet etter noen år ble delt i to og Sælen kirke ble bygget.
– Jeg lærte meg å møte mennesker i mange forskjellige sammenhenger. Det var en flott tid, men jeg opplevde også utfordringene som ofte oppstår i nye bydeler med stor tilflytting.
En morgen han kom på jobb var kirken vandalisert. Alle rutene var knust. Det var også døpefonten og alle orgeltangentene. Kirken var rasert.
– Det var et grusomt syn og skapte stor oppstandelse. Men hendelsen bidro nok mest til å styrke samholdet i menigheten, sier Bjarte.
Trosopplæring og sorgarbeid
Etter 12 år i Fyllingsdalen tok han steget og søkte prestestilling i Storetveit. På denne tiden var Storetveit et stort sokn som også omfattet Bønes, Sædalen og Natland. Også her gikk det mot en deling, og Bønes menighet etablert.
– Å oppleve Bønes kirke bli bygget gjennom dugnad var en stor og flott opplevelse. Det var et enormt samhold og mange som ville gjøre noe positivt for bomiljøet. Innsatsen blant frivillige var enestående, forteller han.
Han synes årene i Storetveit har vært rike og gode, og må tenke seg om noen ganger før han trekker frem hva han har satt mest pris på.
– Det må være menneskene, samarbeidet med staben og å delta i diakoni - og trosopplæringarbeidet, sier han.
– Å delta i diakoni har gitt meg mye, sier Bjarte og forteller om et møte for mange år siden som satte dype spor. En mor hadde mistet sitt barn på tragisk vis og var i bunnløs sorg. Da fikk jeg spørsmålet: Er det noen som har opplevd sorg på samme måte som meg?
Dette ble starten på et sorgseminar der vi inviterte hele prostiet til å delta. Vi lærte om sorg og sorgreaksjoner, og man fikk mulighet til å delta i sorggrupper der gruppelederne fikk veiledning fra Haraldsplass diakonale sykehus. Dette tilbudet har vi fortsatt. Det er et veldig meningsfullt og givende arbeid.
Men også i Storetveit opplevde han vandalisme.
– At Fantoft stavkirke brant ned, var en stor tragedie. Det gjorde et dypt inntrykk. Samtidig fikk hendelsen tydelig frem hvor glad folk var i kirken.
– Kjærligheten til kirken er ofte større enn det vi skulle tro, erfarer han.
Han berømmer staben og det gode samarbeidet i menigheten. Arbeidet med dåpsopplæringen har vært givende, og han er spesielt stolt over Storetveit Ungdomsklubb som har blitt en foregangsklubb for andre menigheter.
– Det er stort å se barn vokse opp og å gjøre de kjent med kirken. Ikke minst er det en god følelse å kunne vie unge som jeg tidligere har døpt. Selv om jeg da føler meg fryktelig gammel, ler han.
Ønsker seg en raus kirke
Hans siste gudstjeneste som sokneprest i Storetveit kirke, blir søndag 28. oktober. Hvilke tanker gjør han seg om forkynnelse i dagens samfunn, om kirkens fremtid og om det kommende kirkevalget?
– Det er utfordrende å forkynne trygghet og håp i en verden som preges av miljøkrise og stadig større spenninger. Og det er trist å se utviklingen i USA der retorikere sprer gift gjennom hatsk språk. Men nettopp her har kirken en viktig oppgave, mener Bjarte.
– Kirken har hatt en stor betydning gjennom kriser i alle år. Se bare på 2. verdenskrig og på 22. juli. Kirken bærer bud om kjærlighet og et fellesskap på tross av forskjeller.
Han ønsker seg en kirke som er raus, åpen og inkluderende. Og synes det er både flott – men samtidig litt sårt – å oppleve et kirkevalg som for første gang stiller med tre ulike lister.
– Vi må tåle hverandres ulike synspunkter uten å fordømme hverandre. En opphører ikke å være søsken selv om man er uenige. Kjærligheten er sterkere enn alt! Den må prege oss i forhold til våre medmennesker selv om vi er uenige og ser ulikt på ting. Samtidig skal jo kirken være demokratisk og det er viktig at medlemmene føler medinnflytelse, legger han til.
Nå ser han frem til å bruke mer tid med familien. Sitt syvende barnebarn fikk han 2. påskedag i år og i august hadde familien både dåps- og bryllupsfest i Storetveit. Han gleder seg til å bruke tid på hytten i Fyksesund – på gården der Liv kommer fra. Kanskje skal de reise litt. Men om litt vil han finne sin plass i menigheten. Uten å invadere, presiserer han.
– Jeg vil gjerne stille til tjeneste når kirken har behov for vikarer, sier han.
For det er mangel på prester for tiden og alt for få som velger teologistudiet som utdanning.
– Det er både bekymringsverdig og synd. Teologi er et sjeldent interessant og allsidig studium som favner om både språk, historie, religionshistorie, filosofi og trosforståele. Religion og livssyn har preget utviklingen i verden gjennom all tid, avslutter han.